Debatten om «sekserinflasjonen» i norsk skole har de siste dagene fått stor oppmerksomhet. Mange er opptatt av hva toppkarakterene egentlig er verdt, men et enda viktigere spørsmål er hva som skjer med de svakeste elevene i dette systemet. Karakterinflasjonen og jakten på det perfekte vitnemålet skaper ikke bare press på de flinkeste – den bidrar også til å svikte de som allerede står i fare for å falle utenfor.
I vårt arbeid med elever som trenger ekstra støtte, ser vi gang på gang hvordan kunnskapshullene fra grunnskolen blir til uoverstigelige hindre i videregående opplæring. Statistikken taler sitt tydelige språk: Stoltenbergutvalget fra 2019 viser at elever med under 25 grunnskolepoeng, tilsvarende et gjennomsnitt på 2,5 i karakterer fra ungdomsskolen, har svært små sjanser for å fullføre videregående. Bare 20 prosent fullfører på yrkesfag, og kun 15 prosent på studieforberedende linjer. Dette er tall som tydelig illustrerer et system som ikke er laget for alle.
Fullføringsreformen, som gir alle rett til å fullføre videregående, fremstår som en fin idé på papiret. Men hva er en slik rett verdt for elever som allerede har falt av lasset før de i det hele tatt starter? Mange av disse elevene mangler grunnleggende ferdigheter i lesing, skriving og regning. Når de likevel plasseres på studiespesialiserende linjer – ofte fordi det er billigst for skoleeierne – blir resultatet en sikker oppskrift på nederlag. For mange blir skolehverdagen en daglig påminnelse om hva de ikke mestrer, og veien til utenforskap og resignasjon er kort.
Vi ser det i praksis: Elever som ikke har sjans til å henge med, men som likevel presses inn i en standardisert mal. Det er et svik mot dem som hadde trengt en annen type oppfølging for å få mulighet til å lykkes. Istedenfor å gi dem tilpassede tilbud som kunne hjulpet dem til å bygge ferdigheter og selvtillit, setter systemet dem inn i klasserom hvor målet om å bli «studieforberedt» er helt urealistisk. Dette er ikke en vei til mestring, men til nederlag.
Karakterinflasjonen gjør vondt verre. Når lærere opplever et stadig større press for å gi elever ståkarakterer – eller til og med toppkarakterer – selv når ferdighetene ikke er til stede, undergraves troverdigheten til hele systemet. Det skaper en illusjon av at flere lykkes, samtidig som de svakeste elevene blir glemt.
Løsningen ligger ikke i å senke forventningene, men i å møte elevene der de er. Vi har lenge tatt til orde for en mer individuelt tilpasset skole, der målet er å utdanne alle – uansett nivå – til noe som er meningsfylt for dem. En skole som erkjenner at ikke alle skal inn i akademiske løp, men som i stedet gir verktøyene og mulighetene til å mestre noe de kan bygge en fremtid på.
Realiteten er at ungdom med svake faglige forutsetninger har begrensede sjanser i arbeidsmarkedet uten fullført videregående opplæring. Hvis vi fortsetter å behandle alle likt, risikerer vi at en stor andel presses ut i uvisshet, uten reelle alternativer. Det er på tide å ta signalene fra både Liedutvalget og Stoltenbergutvalget på alvor: Vi må investere i tilpassede løsninger som gir alle en mulighet til å lykkes, ikke bare de som allerede har et godt utgangspunkt.